Vi lever i interessante tider, og vi har mye å snakke om.

Faktisk, aldri har så mange hatt så mye å snakke om, og aldri har så mange gjort det. Og det er da heller ikke så rart: det har aldri vært så mye folk på planeten, og fler skal vi bli.

Jeg er her for å fylle et par store sko – det er meg som er Ivar. Jeg visste ikke om denne skikkelsen før, og jeg vet ikke så veldig mye mer nå, men han skal altså være Norges første anarkist og jeg føler meg virkelig svært beæret, fordi jeg er muligens den siste.

Vi får se, anarkismen er et eklektisk ideologisk oppholdssted, og personlig er jeg så anarkistisk at jeg synes det er problematisk med den type identitetsskapende definisjoner, og det er sikkert også derfor jeg fortsatt utgår fra den samme plattformen jeg hadde som 15-åring, selv om jeg etterhvert Er blitt så rund i kantene at jeg heller er for alt enn imot alt. Det er lenge siden jeg var sint på snuten liksom, men jeg har en følelse av at det generelt ikke er så mange som er sint på snuten i dag. Kollektive bølger av sinne oppstår andre steder, av andre grunner, og med noe helt annet i sikte. I en så polarisert verden som den her slår sånne ekstremister som meg heller vakt om midtenpolitikken, fordi ellers kollapser jo det som fortsatt er igjen av infrastruktur sammen og vi blir redusert til lite mer enn byttedyr i et åpent marked – det ville jo vært fullstendig anarki!
Det går jo ikke! Jeg er klar over at min personlige politikk er motsigelsesfull, men det driter jeg i siden jeg er anarkist. Spør du meg, ville verden vært et ok sted, hadde ikke så mange hatt en fiks idé om å gjøre den bedre.